Skipsverft
Den som driver skipsverft eller mekanisk verksted med slipp skal sørge for at aktiviteten ikke fører til forurensninger i miljøet. Denne virksomheten baserer seg ikke på utslippstillatelser fra forurensningsmyndighet, men er regulert av krav i forurensningsforskriften kapittel 29.
Kravene innebærer at den enkelte virksomhet må ha god kontroll på sine utslipp og blant annet vite hvilke miljøfarlige stoffer som bedriften kan komme til å slippe ut og i hvilke mengder. Det er forbudt å slippe ut miljøskadelige stoffer i mengder som kan ha miljømessig betydning. Statsforvalteren er forurensningsmyndighet for disse bedriftene og kontrollerer om virksomhetene overholder miljøregelverket.
Verftsvirksomhet er en kilde til forurensning, så for å kunne drive verftsvirksomhet på en forsvarlig måte, er det viktig å regulere disse aktivitetene. Det er Statsforvalterens oppgave å kontrollere dette for de fleste skipsverft, med unntak av de aller største aktørene som faller under Miljødirektoratets myndighet.
Verftsvirksomhet medfører trafikk til og fra verftet med fartøy og innretninger som i seg selv forurenser omgivelsene. Videre blir fartøyet tatt opp til verftet for vedlikehold og reparasjoner. Dette innebærer ofte aktiviteter som sveising, tømming av sloppvann, oljeskift, bunnspyling og/eller sandblåsing, påføring av bunnstoff og motorreparasjon og -vedlikehold. Alle disse aktivitetene er assosiert med utslipp av forurensning på noe vis, enten ved direkte utslipp av partikler, metaller eller kjemikalier, men også støy, som kan være forstyrrende for omgivelsene.
Skipsverft er ofte, men ikke alltid samlokalisert med havner. Ved samlokalisering kan forurensningen ofte ha et større omfang og sammensatt av et bredere spekter miljøgifter enn om verftet er eneste aktivitet eller industri i området. Forurensning ved skipsverft er ofte knyttet til vedlikehold av skip. Verft som kun produserer nye skip har generelt mindre forurensing enn verft der reparasjoner og vedlikehold av skrog foregår. Forurensing er knyttet til påføring og fjerning av gammelt bunnstoff og inneholder
forbindelser som tinnorganiske forbindelser (TBT), polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), kvikksølv (Hg), kobber (Cu), sink (Zn) og bly (Pb).
Oljeforurensning og deriblant polyklorerte bifenyler (PCB) er også vanlig i disse sedimentene. Forurensingen har endret seg gjennom tid og reflekterer produktutvikling av bunnstoff på båter og utviklingen generelt i samfunnet. Tjærebreing (PAH) med tilsats av Hg var vanlig som bunnstoff i tidligere tider. Etter hvert overtok Cu-holdig bunnstoff, og i dag kjenner vi TBT som det mest alvorlige komponenten i bunnstoff.
Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å implementere EUs kjemikalieregelverk. I Norge ble det elt tilbake i 1990 innført forbud mot bruk av tinnorganiske forbindelser i bunnstoff for båter under 25 meter og i notimpregneringsmidler. Fra 1. januar 2003 omfatter det norske forbudet også påføring av organotinnholdig bunnstoff på båter over 25 meter. Fra 2008 er tilstedeværelse av slike bunnstoffer på båter forbudt.
De mest vanlige forurensningene i tilknytning til skipsverft er ulike tungmetaller og organiske miljøgifter. Miljødirektoratets rapport TA-2044 (Forurensning i bunnsedimenter i sjøområder med skipsverft (miljodirektoratet.no)) oppgir følgende vanlige forurensninger i tilknytning til verftsvirksomhet:
«Mekanisk overflatebehandling», eller høytrykksspyling med eller uten tilsetting av blåsemiddel, blåserensing med eller uten blåsemiddel, metallisering og sprøytemaling og -lakkering i tilknytning til faste anlegg er regulert av forurensningsforskriften kapittel 29 (med unntak av større anlegg som reguleres av egen tillatelse etter forurensningsloven § 11).
Miljødirektoratet har utarbeidet en veileder med miljøkrav for de som driver verftsvirksomhet (m486.pdf (miljodirektoratet.no), samt en veileder til Statsforvalteren for hvordan industrien skal kontrolleres (M487.pdf (miljodirektoratet.no), men kort oppsummert er følgende punkter sentrale i Statsforvalterens kontroll av industrien:
- God og driftssikker oppsamling av avvirket og overflødig materiale.
- Tett underlag og en barriere mot sjø.
- Oppsamling av spylevann, med mindre: verftet kan dokumentere at avvirket og overflødig materiale kan samles opp uten oppsamling av spylevann, og verftet kan dokumentere at utslippet ikke utgjør noen miljørisiko.
- Verft som årlig behandler mer enn 10 000 m2 våt flate (den delen av båten som er under vannlinjen), eller som fjerner bunnstoff som kan inneholde TBT, skal alltid ha oppsamling av spylevann, med mindre andre vilkår har blitt fastsatt i egen tillatelse.
- Måleprogram for egne utslipp.
- Internkontroll med risikovurdering for ytre miljø.
- Korrekt håndtering, oppbevaring og levering av farlig avfall.
- Korrekt oppbevaring av kjemikalier.
- Overholdelse av substitusjonsplikten, jf. produktkontrolloven § 3a.
Det har vært jobbet over flere år fra myndighetens side for å få ryddet opp i forurenset sjøbunn langs kysten vår. Dette arbeidet er forankret i stortingsmeldinger 12 (2001-2002) -"Rent og rikt hav" og 14 (2006-2007) -"Sammen for et giftfritt miljø - forutsetninger for en tryggere fremtid", hvor målet er å forvalte havområdene våre på en bærekraftig måte. Norge har lenge vært en sjøfartsnasjon, og verftsvirksomhet har historisk sett vært en betydelig kilde til forurensningen som finnes i sjøbunnen i fjorder og havner langs kysten. Statsforvalteren har en viktig rolle i å følge opp verftene i arbeidet med å bedre miljøet i sjøområdene våre.