Kronikk: Tolgasaken – vergemål fra den mørke middelalder?

Kronikk av Trond Gården, underdirektør ved Sosial- og vergemålsavdelinga hos Fylkesmannen i Nordland

Det kommer til å ta tid å bygge opp tillit til vergemålsforvaltningen etter de siste ukers oppslag.

Etter å ha jobbet siden 2013 med å distansere oss fra den gamle umyndiggjøringsloven (1898) og den gamle vergemålsloven (1927), kan det som framkommer i pressen nå virke som om et kaldt gufs fra den mørke middelalder. At noen får opprettet vergemål framstilles som et overgrep og er ensbetydende med å bli fratatt bestemmelsesretten i eget liv.

Endret lovforståelse

Hva som har skjedd hos Fylkesmannen i Hedmark, kjenner jeg ikke til. Det får granskingen vise. Det vi imidlertid vet, er at det i mars 2018 kom en prinsipputtalelse fra Justisdepartementets lovavdeling som bryter med tidligere fortolkning av både den nye og den gamle vergemålsloven, hva angår samtykke til vergemål. Den gamle og den nye vergemålsloven har litt ulik ordlyd.

Loven fra 1927:

«Før oppnevning finner sted må det foreligge samtykke fra den som skal ha oppnevnt hjelpeverge, hvis det ikke går fram av legeerklæringen at innhenting av samtykke er umulig eller av særlige grunner utilrådelig.»

Loven fra 2010 omtaler samtykke til vergemål slik:

«Den som settes under vergemål, skal skriftlig samtykke i opprettelsen av vergemålet, vergemålets omfang og hvem som skal være verge, med mindre han eller hun ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer.»

Praksis fram til i år har vært at Fylkesmannen har lagt avgjørende vekt på legeerklæring om samtykkekompetanse. Dersom legen mener at den som skal settes under vergemål, ikke har samtykkekompetanse (forstår hva samtykke til vergemål betyr), har vergemålet blitt opprettet eller videreført, selv om den vergemålet skulle omfatte har protestert. Dette ut fra beskyttelseshensyn. Aktuelle diagnoser har vært demenssykdom, moderat til alvorlig utviklingshemming, paranoid schizofreni og annen psykisk sykdom.

Behovet har omtrent utelukkende vært manglende styring på privat økonomi, galopperende forbruksgjeld osv.

Anmodning om presisering fra Justisdepartementet

I januar i år sendte fylkesmannsrepresentantene i FAVE (Fagutvalg for vergemål) brev til SRF (Statens sivilrettsforvaltning) og Justisdepartementet med anmodning om en klargjøring av regelverket tilknyttet samtykke. Dette fordi SRF hadde truffet noen klageavgjørelser som tydet på endret praksis.

I brevet ble det redegjort for fylkesmennenes forståelse av regelverket som vi mener har blitt lagt til grunn både av SRF, Sivilombudsmannen, i litteratur (kommentarutgave til vergemålsloven 2017) og i rettsavgjørelser.

I mars 2018 kom en prinsippavklaring fra Justisdepartementet som legger til grunn at selv om en person helt mangler evne til å forstå hva et vergemål betyr, skal dette ikke opprettes dersom vedkommende protesterer. Saken må da fremmes for tingretten med påstand om fratakelse av rettslig handleevne.

Justisdepartementet anfører i sin fortolkning at forarbeidene kan gi støtte både for tidligere tolkning og det som blir konklusjonen i uttalelsen. Det heter bl.a. at en velger å legge begrenset vekt på rettsavgjørelser, kommentarutgaven og uttalelser fra Sivilombudsmannen;- som støttet fylkesmennenes syn.

Denne nære historikken står i ganske kraftig kontrast til en del uttalelser fra sentrale politikere som de siste dagene har hevdet at regelverket på området er klinkende klart. Jeg mener at heller ikke nevnte prinsipputtalelse fra lovavdelingen er spesielt klar.

Her finnes bl.a følgende veiledning:

«Samtidig kan det at vedkommende protesterer, ikke alene være avgjørende når han eller hun ikke er i stand til å forstå hva et samtykke til opprettelse av vergemål innebærer……Et neste spørsmål vil dermed være om det forhold at personen motsetter seg bistand, faktisk reflekterer vedkommendes reelle ønske og vilje. Dette spørsmålet er krevende og kan vanskelig besvares generelt.»

Vi skal altså finne fram til personens reelle ønske og vilje bak protesten og den manglende innsikten. For noen av oss fortoner det seg nesten litt mystisk.

Dette betyr ikke at vergemålseksjonen ikke er lojale mot oppdragsgivers lovtolkning. Vi er også enige i det verdimessige fundament som dette hviler på. Mitt poeng er å synliggjøre de utfordringer vi møter i praktiseringen av regelverket. Vi møter også pårørende og representanter for hjelpetjenestene i kommunene som ikke kan skjønne at vergemålet fordrer samtykke. De mener en del personer trenger å bli beskyttet mot sine egne ufornuftige handlinger og økonomiske ruin. Fylkesmannen har også blitt truet med erstatningssøksmål fordi vi ikke har opprettet vergemål, med økonomisk tap som følge.

Porteføljen i Nordland

Så tilbake til starten. Har vi saker i Nordland der vergemål har blitt opprettet uten at den det gjelder har blitt hørt eller etablert på tross av protester. Det kan være.

Da Fylkesmannen overtok denne oppgaven fra 44 overformynderi i 2013, ble det overført ca 2800 vergemål. En god del av disse løper fremdeles med de samme vergene.

Det er sannsynlig at tingrettene, i saker der legeerklæringen konkluderte med at personen ikke var samtykkekompetent, ikke innhentet samtykke, men la til grunn at det ikke var mulig å innhente samtykke slik bestemmelsen tidligere lød.

På samme måte er det sannsynlig at vi, etter 2013, har fattet vedtak om vergemål uten å snakke med personen, fordi legeerklæringen bekreftet at vedkommende ikke forsto hva samtykke til vergemål innebærer. Dette har typisk vært demente personer, alvorlig psykisk syke, moderat og dypt utviklingshemmede og andre med alvorlige kognitive svikt. Her har vi hatt samme praksis som øvrige embeter og Statens sivilrettsforvaltning fram til senhøsten 2017.

Etter denne tid har vi ikke opprettet vergemål dersom personen klart har protestert, selv om det vil kunne ha åpenbare negative konsekvenser. Vi snakker også med stadig flere av de som skal ha verge.

I september hadde vi telefonsamtale med 42 prosent av alle som fikk opprettet vergemål. I de øvrige saker anså vi det hensiktsløst å forsøke telefonsamtale. I enkelte tilfeller ber vi imidlertid helsepersonell eller andre som kjenner personen om å forklare vedkommende hva vergemål er og søke å innhente samtykke.

Det er også en lav terskel for å få opphevet et vergemål en ikke ønsker. Dersom vi får en telefon eller e-post fra personen som har verge, opphever vi ofte vergemålet samme dag.

Selvbestemmelse og selvråderett

Etter vergemålsloven skal ikke vergemålet gjøres mer omfattende enn nødvendig. Vergen skal så vidt mulig høre den som er under vergemål før det treffes avgjørelser, og han kan ikke treffe avgjørelser som personen motsetter seg. Vergen kan heller ikke beslaglegge eller hindre at personen får tilgang til egne penger.

Både i 2017 og i 2018 har vi hatt selvbestemmelse som tema på fagdager for faste verger.

En del av den gamle tenkningen henger fremdeles igjen, og det er utfordrende å få vergene til å akseptere at de ikke kan «styre» slik de mener er mest fornuftig i alle tilfeller.

I dag har vi 4160 vergemål i Nordland. De aller fleste tjener sin hensikt og løper uten noen form for problemer eller konflikt. Noen få utfordrer regelverket og oss, både som saksbehandlere og mennesker.

Dagens negative fokus på ordningen er imidlertid langt fra dekkende for vergemålsseksjonens oppfatning av situasjonen.

Det ble i vår gjennomført en brukerundersøkelse som også gav oss gode tilbakemeldinger.

Vergemålsloven skulle være en lovreform, en forvaltningsreform og en verdireform. Det siste tar tid fordi det handler om holdninger, verdier og menneskesyn.