Statsforvalterens vedtak i stølsbu-saken i Valle kommune er kjent gyldig – lagmannsrettens dom er rettskraftig
Agder lagmannsretten kom den 24. juni 2024 til at Statsforvalterens vedtak om å avslå søknad om dispensasjon for oppføring av stølsbu i Valle kommune, var gyldig. Dommen ble anket til Høyesterett, som den 18. november 2024 kom til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å ta saken under behandling. Det betyr at lagmannsrettens dom er rettskraftig.
Den 1. desember 2021 fattet Statsforvalteren vedtak om å omgjøre Valle kommunes vedtak om dispensasjon fra kommuneplanens landbruks-, natur- og friluftsformål (LNF-formål) for oppføring av en stølsbu på Håvestøylen i Finndalen i Setesdal Austhei. Bua var søkt oppført på steinrester etter en stølsbu som ble revet rundt år 1930, og var omsøkt med en størrelse på ca. 30 m2. Tiltakseiendommen ligger innenfor hensynssone nasjonalt villreinområde, og omfattes av «Heiplanen», som er en regional plan for Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiene og Setesdal Austhei. Planen er et ledd i at Norge gjennom Bern-avtalen har forpliktet seg til å ta vare på villreinen. Villreinnemnda var klager i saken. Kommunen anmodet Statsforvalteren om å omgjøre eget vedtak, da den var uenige i vurderingene som ble gjort. Anmodningen ble avslått, og Statsforvalteren opprettholdt i brev av 1. april 2022 eget vedtak.
To måneder senere tok kommunen ut stevning mot staten ved Kommunal- og distriktsdepartementet. Kommunen gjorde gjeldende at Statsforvalterens beslutning om å ikke omgjøre eget vedtak var ugyldig. Saken gikk for Agder tingrett i juni 2023. Tingretten kom til at vedtaket var ugyldig. Staten anket dommen til Agder lagmannsrett, og ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 5.-7. juni 2024.
Valle kommune argumenterte i retten med at såkalt «gjenoppføring» av gamle stølsbuer er positivt avklart i Heiplanen, som er inkorporert i kommuneplanen. Kommunen mente at dispensasjon kan gis når tiltaket er i tråd med retningslinjene i Heiplanen/kommuneplanen, dvs. når det kan dokumenteres at det på et tidspunkt har stått en stølsbu på stedet, og når omsøkt bygg har en størrelse på under 30 m2. Kommunen gjorde videre gjeldende at stølskulturen er av stor viktighet i Valle, og en gjenoppføring av stølsbua ville gi mulighet for å ivareta stølslandskapet.
Staten argumenterte på sin side med at ingen av vilkårene for dispensasjon i pbl § 19-2 var oppfylt, og samlet blir flere hensyn tilsidesatt dersom det gis dispensasjon. Staten viste til at det følger av Heiplanen selv, og kommuneplanen, at en gjenoppbygging skal skje i henhold til plan. Med dette mente staten at kommunen skulle utredet spørsmål om hvilke stølsbuer som finnes i området, hvor de ligger og hvor mange som kan være aktuelle å gjenoppføre, og deretter utarbeidet en overordnet plan der de ulike hensyn vurderes og ivaretas. Ettersom det ikke var utarbeidet noen slik plan, vil regionale hensyn tilsidesettes dersom det gis dispensasjon. Staten argumenterte videre med at en bit-for-bit-nedbygging er den største trusselen mot villreinens behov.
Den 24. juni 2024 kom dommen. Lagmannsretten var enig med staten i at hensynet til villreinen vil bli vesentlig tilsidesatt dersom det gis dispensasjon fra LNF-formålet for oppføring av stølsbua. Lagmannsretten poengterer i dommen at selv om «vilkårene» i retningslinjene i heiplanen/kommuneplanen er oppfylt, innebærer ikke dette at søker har krav på dispensasjon. Videre var lagmannsretten enig med staten i at tiltaket, ut fra en normal språklig forståelse av retningslinjene, uansett ikke er en «gjenoppbygging» av en gammel stølsbu, og tiltaket støtter derfor heller ikke opp under formålet bak adgangen til å gi dispensasjon. Lagmannsretten var også enig i at Heiplanen med retningslinjer forutsetter at de involverte kommunene skal foreta en overordnet arealplanlegging der ulike hensyn avveies og avklares nærmere. I dommen heter det bl.a. at:
«Gjenoppbygging av gamle støls- og høybuer skal, ifølge Heiplanen, skje i minst mulig konflikt med villreinens arealbruk etter vurderinger basert på oppdatert kunnskap i samsvar med plan. Dette ivaretas ikke gjennom dispensasjon i en rekke enkeltsaker. Før det eventuelt gis ytterligere dispensasjoner, bør kommunen innhente oversikt over de aktuelle stølene og stølsbuene, og foreta en samlet vurdering av hvilke konsekvenser eventuelle dispensasjoner vil få i en større sammenheng. Vurderingen må gjøres på bakgrunn av oppdatert kunnskap om villreinen, og dens leveområder. (…) Uten en slik overordnet plan vil det uansett være vanskelig å foreta en tilstrekkelig bred vurdering av om fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd, annet punkt.»
Agder lagmannsretts dom kan leses i sin helhet på Lovdata: Agder lagmannsrett - Dom: LA-2023-150586 - Lovdata