Lovlig vedtak i eiendomsskattesaken i Tvedestrand

Fra 2020 ble det innført en lovbestemt reduksjonsfaktor på 30 prosent i eiendomsskatteloven. Tvedestrand kommune hadde imidlertid allerede i 2017 fastsatt en lokal reduksjonsfaktor på 40 prosent. På bakgrunn av en uttalelse fra Finansdepartementet, la kommunen til grunn at den lokale reduksjonsfaktoren «konsumerte» den lovbestemte, slik at verdien av eiendommene bare skulle reduseres med 40 prosent.

I dom fra Eidsivating lagmannsrett av 09.10.2023, som gjaldt en tilsvarende praksis med bruk av reduksjonsfaktorer i Elverum kommune, kom retten til at verdigrunnlaget skulle reduseres med både den lovbestemte og den lokale reduksjonsfaktoren. Denne dommen gjaldt kun eiendommer der verdsettelse skjedde på grunnlag av formuesverdi fra skattemyndighetenes registre. I Tvedestrand er de fleste boligeiendommer verdsatt basert på formuesverdi.

Kommunestyret vedtok derfor å endre praksis fra og med 2024 for eiendommer med formuesverdi, men besluttet å ikke rette utskrevet eiendomsskatt for årene 2021–2023. Det ble heller ikke gjort endringer for lokalt takserte eiendommer.

Det ble framsatt krav om lovlighetskontroll av vedtaket fra seks kommunestyrerepresentanter. I lovlighetsklagen er det anført at kommunestyrets vedtak er ugyldig fordi kommunestyret er forpliktet til både å legge om fremtidig praksis og å rette feil fra foregående år. Det ble også anført at retting og omlegging av praksis måtte gjøres både for eiendommer med formuesverdi og for lokalt takserte eiendommer.

– Statsforvalteren har ved sin vurdering av saken skilt mellom spørsmålet om en juridisk plikt til å foreta retting, og spørsmålet om retting bør skje av rimelighetshensyn eller politiske grunner. Det er kun det første spørsmålet som kan prøves av Statsforvalteren, sier justis- og kommuneøkonomidirektør Monica Bjørkholt Breive.

Statsforvalteren slår fast at dommen fra Eidsivating kun er bindende for Elverum kommune. Dommen indikerer imidlertid at også Tvedestrand har praktisert regelverket feil og at det knytter seg ugyldighetsgrunner til kommunens vedtak om utskrivning av eiendomsskatt for de foregående årene.

Eiendomsskatteloven har ingen regler som uttrykkelig pålegger kommunene å rette ugyldige skattevedtak. Med bakgrunn i eiendomsskatteloven § 17 første ledd er det ingen tvil om at kommunen kan rette utskrivningen. Spørsmålet om plikt til å rette er imidlertid i liten grad avklart i lov eller forarbeider. Det er i lovens forarbeider gitt uttrykk for at det kan foreligge en rettingsplikt i enkelte situasjoner, men det er lite avklart hvilke situasjoner dette gjelder.

– Statsforvalteren har på bakgrunn av den uklare rettstilstanden bedt om en tolkningsuttalelse fra Finansdepartementets skattelovavdeling, men denne uttalelsen klargjør heller ikke i hvilke situasjoner det eventuelt foreligger en rettingsplikt, sier Monica Bjørkholt Breive.

Statsforvalteren har i sin vurdering lagt til grunn at forarbeidene gir tilstrekkelige holdepunkter for at eiendomsskatteloven § 17 må forstås slik at kommunen må gjøre en helhetlig og skjønnsmessig vurdering av spørsmålet om retting. Rettingsspørsmålet hører til det man kaller kommunens frie skjønn. Statsforvalteren kan etter kommunelovens regler for lovlighetskontroll ikke overprøve kommunens utøvelse av fritt skjønn – bare prøve blant annet om kommunen har vurdert relevante hensyn, om det er tatt utenforliggende hensyn og om vedtaket er et utslag av myndighetsmisbruk.

Den uklare rettssituasjonen gjør det vanskelig å peke på hvilke hensyn som bør, eller må, inngå i den helhetlige vurderingen kommunen må gjøre. Vi mener likevel at det er grunnlag for å si at enkelte hensyn står særlig sentralt i en slik vurdering. Et av disse hensynene er likebehandling av skatteyterne. Dette er et bærende element i skattesystemet, og det er derfor nærliggende at kommunen ikke kan unnlate retting hvis unnlatt retting innebærer at man opprettholder en forskjellsbehandling av skatteyterne. Et annet helt sentralt hensyn vil være spørsmålet om kommunen har innrettet sin praksis på grunnlag av en forsvarlig lovtolkning.

Kommunestyret har i denne saken vektlagt nettopp det forhold at man har gjort en forsvarlig lovtolkning, basert på Finansdepartementets uttalelse. Kommunen har heller ikke forskjellsbehandlet skatteyterne i rettslig forstand fordi alle boligeiendommer med formuesverdi er behandlet likt. Statsforvalteren har videre ikke funnet at kommunen har tatt utenforliggende hensyn eller at vedtaket er et utslag av myndighetsmisbruk. Når det gjelder lokalt takserte eiendommer, avklarer ikke dommen fra Eidsivating bruken av reduksjonsfaktorer for disse eiendommene på en slik måte at kommunen har en plikt til å endre praksis.

– Statsforvalteren har på denne bakgrunn kommet til at det ikke er grunnlag for å underkjenne kommunestyrets vedtak, avslutter Monica Bjørkholt Breive.