Strandsonen og naturen
Miljøverndirektør Gunnar Ogwyn Lindaas holdt i dag et faglig innlegg som innledning til debatt om strandsonen og naturen. Debatten ble arrangert av Eiendom Norge, Sparebanken Norge og Eiendomsmegler Norge.
Lindaas innledet med å si at Statsforvalteren får oppdrag fra 11 departementer og 14 direktorater og til sammen har over 400 styringskrav.
– Vi finner altså ikke på melodien som skal spilles på egen hånd – vi er pianisten som spiller komposisjonene til den til enhver tid sittende regjering, sa Lindaas.
Første setning i formålsparagrafen i plan- og bygningsloven sier at loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Nasjonale føringer fremkommer ellers i Nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging, ulike planretningslinjer, rundskriv og brev. Samlet sett rammer dette inn handlingsrommet for kommunal planlegging.
– Når jeg sier det slik, så høres det kanskje ganske enkelt og greit ut, men det er jo selvsagt ikke det. I de nasjonale målene ligger det en del potensielle målkonflikter, og heri ligger også kimen til en del av arealkonfliktene. Hvordan vekte ulike hensyn mot hverandre.
Vekst i antall bygninger i strandsonen
Få, om noen, områder innenfor arealforvaltning har vært mer debattert enn strandsonen. Og byggeforbudet i 100-metersbeltet har en lang historie. Forbudet ble først formulert i 1965, og har deretter blitt reformulert etter hvert som lovgivningen har utviklet seg. Da byggeforbudet først kom, var det som en konsekvens av at velstandsveksten etter krigen førte til en rask utbygging av blant annet hytter i strandsonen. Lovgivende forsamling så behov for å få kontroll over utviklingen. Alle senere endringer og styringssignal har innebåret skjerping av forbudet, som skal ivareta strandsonen som et særlig viktig område for friluftsliv, natur, landskap og kultur.
– Antall bygninger i 100-metersbeltet i Agder har økt med 35 prosent fra 2000 til 2025, fra om lag 36 000 til om lag 49 000 bygg. Den prosentvise økningen er høyere enn befolkningsveksten i samme periode. Småbåthavner, brygger, kaianlegg, tilbygg og påbygg kommer i tillegg til dette. Om lag 4800 av 12 700 nye bygninger er boliger eller fritidsboliger, fortalte Lindaas.
Det første strandsonebrevet, hvor regjeringen ba kommunene stramme inn, kom i 1999. I 2002 kom Riksrevisjonen med en rapport om strandsoneforvaltningen, hvor de hadde sett på de foregående 20 år, og konkluderte med at byggeforbudet ikke ble håndhevet i samsvar med Stortingets intensjon. Det neste strandsonebrevet kom i 2002, fra Børge Brende, og den tydeligste innstrammingen kom i 2009 med ny plandel til plan- og bygningsloven. Byggeforbudet gjelder nå overalt hvor det ikke er fastsatt byggegrense. I tillegg ble dispensasjonsadgangen vesentlig innskrenket.
– Utviklingen i nye bygg er likevel nokså stabil. Det gis omtrent like mange igangsettingstillatelser til nye bygg i strandsonen i Agder som i fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold og Telemark til sammen. I Oslofjordkommunene bor det over 1,8 mill. mennesker, mens det i Agders kystkommuner bor om lag 280 000 mennesker. Kystlinjen til Oslofjordkommunene er i tillegg 45 prosent lenger enn kystlinjen i Agder.
Forskjellen henger blant annet sammen med en differensiert forvaltning, der forvaltningen skal være strengest der presset er størst. Vi har en soneinndeling, hvor sone 1 – Oslofjordregionen – er strengest, mens Agder og deler av Rogaland tilhører sone 2, og så videre.
Kommunene gir i gjennomsnitt tillatelse i 8 av 10 søknader, mens Statsforvalteren påklager i underkant av 5 prosent av kommunenes positive vedtak om dispensasjon.
Regjeringen har iverksatt flere tiltak
KDD gjennomfører nå et innsigelsesprosjekt, som har som mål å redusere konfliktnivået i arealpolitikken. Dette vil munne ut i konkretisering i 2027.
Det er også igangsatt arbeid med en stortingsmelding om arealplanlegging og arkitektur. Hensikten er å få til en systematisk gjennomgang av plansystemet for å sikre bedre og mer effektive arealprosesser, bedre samordning og å gjøre kommuner og offentlige aktører bedre i stand til å håndtere sitt ansvar. Dette vil også være en naturlig arena for å diskutere behov for endringer i loven.
Ellers jobbes det konkret med forenklinger i forskrifter og med digitalisering av planprosesser.